Med kjærlighet for det hjemmelagde

Deilige hjemmelagde såper
Deilige hjemmelagde såper

Jeg må begynne med å si at jeg har savnet bloggen, den skal jo være et lite bilde av det dype, det rike og det brede livet her på Volen. Kjærlighet for alt dette du kan sanke og foredle om til utallige hjemmelagde dugelige produkter var opphavet til hele bloggen og navnet Olavastua.

Olavastua er den lille babyen min som jeg litt sånn halvforlegent har prøvd å flagge utenfor min egen inspirasjon og våre fire vegger her på gården. Sannheten er at jeg litt ut av intet sakte, men sikkert har blitt både selvhjulpen og naturlig på mange områder. Både kjøkkenskap og baderomsskap har blitt forvandlet til plastfrie øko-naturlige og oljebaserte hjemmelagde fornøyelser.

Med kjærlighet for det naturlige

Jeg er ganske trygg på det jeg gjør og bevisst på hva jeg ønsker meg, men kjenner terskelen for å selge det samme som jeg lager til meg selv er litt høy. Det er så mange der ute i verden som kan så mye og jeg er kvier meg for å by fram. Så en porsjon med  litt deilig frimodighet kunne jeg sikkert hatt.

Men hvorfor ikke, det er så moro å lage ting, sanke det som gror og bruke det både målrettet og fornuftig. Og en ting synes jeg er viktig når man lager noe. Det må være fornuftig, kunne brukes opp og ikke generere mer søppel som må håndteres. I første omgang vil det være mulig å kjøpe såpe fra Olavastua på Matfatet her på Ørje. Vi har en vei igjen før emballasje er helt ferdig og da vil såpene være å finne der.

Bloggposter heretter vil i større grad enn før inneholde produkter og ting jeg lager som er helt naturlig. Du kan lese mer om andre naturlige ting her. Håper vi kan dele gleder over både det dype, rike og det brede sammen her inne. Velkommen til å være med videre i min verden.

Det handler om forpliktelser

Ringen som symboliserer forpliktelser
Ringen som symboliserer forpliktelser

Dagens bibelord kan du les her. Kol. 3:12-17

Forpliktelser rammer fint inn dagens ord. Det er nok ikke den mest åpenbare konklusjonen, men i dag er det intet mindre enn prekenteksten som vi hadde i vår vielse som Bibelselskapet har valgt ut. Det er mulig jeg skiller meg litt ut og folk flest går neppe rundt å husker hva presten prekte over i vielsen. Men jeg har det med å huske litt ymse.

Min gode venn Kristoffer viet oss palmelørdagen for snart fire år siden. Tekster og musikk fikk vi velge selv og dagen har brent seg inn som en høytidsdag i minnet. På klingende sørlandsk fikk vi med oss huskeregelen at vi skulle kle ekteskapet i kjærlighet som var mygt. Mjukt og godt som jeg ville sagt. Medfølelse, godhet, ydmykhet og tålmodighet. Ja, jeg husker faktisk det.

Så hvordan er det med praksisen da, den går som smurt tenker du. Det gjør ikke det vet du. Vi lever noe hver dag som heter livet. Livet har så mange flere sider og det er jo ikke bare å danse videre med de lette skrittene vi gikk ned fra alteret med. Boom, så kom hverdagen og det er hverdager som livet har flest av.

Likevel så har vi bestemt oss for hva som er viktig for oss. Vi har forpliktelser og vi tenker at det er det vi bygger livet vi lever sammen ut i fra. Derfor så synes jeg dagens ord handler om forpliktelser. Paulus bobler over i dag av flotte ord å bygge livet som kristen på. Vi må ikke miste motet bare fordi dagene ikke er helt som det, men det handler om verdier vi forplikter oss til.

Vi behøver ikke skylde på alt og alle andre for at livet vårt ikke er noe glansbilde eller at vi gjerne skulle levd med andre kort. Men vi kan bestemme oss for hva vi ønsker å strekke oss etter. Hvordan jeg skal håndtere mitt liv og hvilke verdier som skal blomstre. Blir alt vi sier og gjør da i Jesu navn med takk til Gud, vår Far, ved ham. Det er opp til deg og til meg, men la dagens ord være en påminner på at du må velge selv.

Avstand eller nærhet i det nye året

Ordet med både avstand og nærhet
Ordet med både avstand og nærhet

Dagens bibelord kan du lese her. Fil. 2:5-11

Kjenner du avstand eller nærhet til Gud i det nye året. Det nye året er strengt tatt bare på sin tredje dag så det er mange dager igjen. Likevel så er det vel litt opp til oss hvilket fokus vi ønsker å ha når vi tar fatt på de nye dagene.

Jeg har gjenopptatt mine skrivesysler etter en pause i de travle desemberdagene. Influensaen kom også en tur så det kjennes ut som en lang siesta fra både folk og plikter. På tide å komme i gang med det som kalles normal hverdag.

Livet med Gud er jo sjelden normal hverdag. Det utfordrer, inspirerer og gir noe å gruble på stort sett hver dag. Året startet i går med velsignelsen. En fin måte å sette fokus på. I dag svever vi videre og det er litt vanskelig å sortere hvordan vi egentlig skal forholde oss til dagens tekst.

På mange måter så gir språket i dagens tekst en masse avstand til virkeligheten. Jeg opplever ikke det jeg leser som tilgjengelig for meg. Men skal det være tilgjengelig for meg? Jeg er usikker. Jeg skjønner at jeg skal ha samme sinnelag som Jesus. Det i seg selv er utfordring nok for meg. Kanskje du har større englevinger på ryggen enn meg.

Jeg vet om et ord som bare er skikkelig kristent, nemlig proklamere. Og jeg må nesten ty til det ordet for å beskrive dagens tekst. I dag handler det om Jesus og det er en proklamering av hans virke. Han er opphøyd til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. Hvem er det som kan måle seg med det eller i det hele tatt forholde seg til det.

Det er så fjernt fra vår forstand og virkelighet så da passer det best å beskrive det med litt annerledes ord. Kanskje litt flåsete sagt og dagens tekst er for stor til at den kan flåses med. Problemet er bare at det er veldig stort og ullent. Jeg kan rette blikket mitt til det som er større enn meg selv, men jeg kjenner på alle mulige måter at jeg kommer til kort. Gud er større, så mye større.

Jeg fylles med takknemlighet og trygghet for jeg vet at det er plass til meg hos Gud og det tar jeg med meg inn i det nye året. Jeg gleder meg til å oppdage Ordet dag for dag og jeg håper du vil være med meg på reisen. Enten om det gir oss avstand eller nærhet så vil det garantert gjøre noe med oss. Det blir lite svar med to streker under, men det blir undring og det blir nye tanker. Godt nytt år fra meg på Volen.

Har jeg rett eller forvrenger jeg innholdet slik det passer meg?

Det kan være vanskelig å forstå bibelens sannheter rett.
Det kan være vanskelig å forstå bibelens sannheter rett.

Dagens bibelord kan du lese her. 2.Pet. 3:14-18

Rett skal være rett kan vi ofte si, men det er vel ikke alltid så lett å vite hva som faktisk er rett. Det kan ligge så mange lag under akkurat det vi får innsikt i. Men da er det vel ikke rettferdig å bli dømt ut fra ting vi ikke vet, eller hvordan blir det da. Dagens bibelord byr oss på en liten grubletime.

Hvis ikke jeg tar helt feil er disse ordene vi leser i dag kime til mye konflikt. Vær på vakt så ikke dere blir ført vill av mennesker uten holdepunkter. Hvem er disse menneskene uten holdepunkter da. Jeg kjenner ikke så mange av de. For oss i verdens rikeste land på penger og ting så tror jeg faktisk det også er viktig for oss å ha integriteten og karakteren i boks. Vi kan ikke kjøpe oss fri fra samvittigheten inni oss. Har du levd lenge nok så har du erfart akkurat det.

Jeg er ofte ganske urokkelig når jeg har klar overbevisning om hva jeg mener er rett. Tror ikke jeg er helt alene om det. Og det er nesten umulig å ikke måtte på et eller annet tidspunkt forsvare egne tanker, meninger og oppfattelse i samtale med andre. Bor du alene slipper du billig unna på mye av den hverdagslige staheten. Likevel har du kanskje kolleger, fellesskap du er engasjert i eller familie du har en viss omgang med. Da må du antagelig måtte bryne meningene dine mot andres.

Det er vanskelig å fortelle andre at slik du har forstått det er feil. Hvordan kan en være så sikker å det. Det er lettere å spørre hvorfor andre har forstått det akkurat sånn, kanskje det kan bli en samtale. Det er lettere å være nysgjerrig på andre enn bestemt på egne meninger. En trenger ikke å forvrenge eller være ukyndig av den grunn. Men det kan skape dialog og med dialog så kan det gås opp nye veier som ingen hadde gjettet på forhånd.

I dagens ord står vi midt imellom og dealer med våre medmennesker samtidig som det handler om å leve i Guds ord slik Gud har tenkt vi skal gjøre. Tenk å få tredd så mange dilemmaer nedover hodet på en gang. Det er fristende å bare si lykke til. Likevel så skal vi ikke være så redde for å tørre å bryne oss litt, tørre å speile meningene våre både i Ordet og i samfunnet. Vi lever hver dag og vi legger til og trekker fra nye erfaringer og opplevelser hver dag. Vi blir eldre, vi får mer erfaring og vi får andre posisjoner. Ordet er levende og det lever i oss. Ikke vær så redd for å bli formet, men velg riktig kilde.

 

 

Dedikert godhet kan bli mange nye adventsgleder

Adventsfølelsen i vinduskarmen
Adventsfølelsen i vinduskarmen

Dagens bibelord kan du lese her. Gal. 6:9-18

I dag løper bibelordet litt fra meg i jaget etter å få et adventsklart hus. Jeg sliter med å være så dedikert som Paulus er og beskriver så fint i dag. Det oser godhet og konsekvent handling av dagens ord. Jeg synes også det var en god søknad til boken om bibelens vakreste tekster.

Det er nesten så det blir for fint for meg i dag. Jeg fikk en litt andektig følelse av å lese til morgenen i dag så jeg måtte rett og slett la ordene vokse litt på meg. Jeg får følelsen av at Paulus er så gjennomført god og snill med folk rundt seg at det er nesten et uoppnåelig ideal. Akkurat det bryter litt med andre tekster som dukker opp stadig vekk. Paulus har mange sider. Men dagens ord er så fint. Det beskriver så godt sånn vi ønsker å være med hverandre, spesielt i adventstiden og julen.

Jeg skrev litt om å utvide tradisjonene og åpne både hjerte og sinn for andre i dette innlegget. Nettopp fordi vi trenger å bi sett, vi trenger bekreftelse, vi trenger raushet og omsorg. Ikke alle ønsker å ta imot, det kan være en utfordring. Men jeg synes ikke det kvalifiserer til å gi opp, en kan prøve mer enn to ganger.

Hva gjør du for å ta vare på andre i tiden som kommer? Den setningen gir meg litt å tygge på, den gir meg litt stikk og litt spark til å faktisk gjøre noe. Vi kan dra på det ene koselige arrangementet etter det andre med oss selv og våre, men hva gjør vi for å ta vare på vår neste og våre nære og kjære. Fortell gjerne hva som blir årets adventsglede i ditt hjem og i din familie.

Jeg fikk en liten ryddeboost i dag, men kjenner at jeg ser fram til å sette meg ned i kveld når dagens plikter er over. Da skal adventskalenderen ferdigstilles og desember skal planlegges. Paulus fikk meg til å tenke litt lenger enn jeg har gjort tidligere og nå gleder jeg meg til å ha godhetsfokus i heimen i ukene som kommer. Det blir en dedikert adventstid med mye glede og godhet.

Heiagjeng som ikke svikter

Vi trenger alle en heiagjeng
Vi trenger alle en heiagjeng

Dagens bibelord kan du lese her. 1. Kor 16:13-24

Vi trenger alle hver vår heiagjeng. Livet kan bli langt og trått hvis det snirkler seg fram i ensomheten. Så enkelt kan det sies, men så vanskelig kan det være i virkeligheten. Akkurat dette temaet har så mange lag at en kan skrive flere bøker om å leve med både heiagjeng og ensomhet. Noen linjer i dagens blogg blir knuslete, men kanskje det kan få tankene litt i sving likevel.

I dagens ord så synes jeg vi hopper rett inn i dette temaet. Paulus prøver etter beste evne å ramse opp i god tro alt han kommer på for å poengtere at de kristne i Korint ikke er alene. Vi er en gjeng, vi arbeider sammen, vi hilser hverandre og vi gir hverandre hellig kyss.  Men vil du være i gjengen eller vil du være individualisten? Er det mulig å sjonglere begge deler slik at selvfølelsen og selvtilliten blomstrer samtidig som tilhørigheten er urokkelig.

Det er i aller høyeste grad sterk samhørighet rundt omkring på bedehus i Norges land. Spørsmålet er når er du såpass innenfor at du også kan kjenne på samhørigheten? Her er forskjellene like mange som det er mennesker i landet vårt, det er jeg ganske sikker på. Det er også rart hvordan kultur legger premisser for hvordan vi er med hverandre. At det er store forskjeller rundt omkring i landet har ingen vanskeligheter med å si seg enig i. Men forskjellighetene kan være store bare innenfor samme kommune. Det synes jeg er rarere.

Kultur vs Guds ord

På mange måter formes vi mer av kultur enn av tro, er du med meg på tanken. Hadde vi i hovedsak vært formet av Guds ord hadde vi kanskje i sterkere grad kjent på samhørigheten med andre kristne, og dermed senket noen hinder for å være sterke sammen, men også alene. Tankene svever litt her nå, det er jeg klar over, men det er godt å kunne tenke høyt og kanskje forstå litt mer.

Vi har lett for å si at vi har ansvar for å ta vare på de andre og inkludere de andre, men hva gjør du for å vokse selv? Ta heller litt ansvar for å bli formet av Guds ord og på den måten bli tryggere på din egen tro og tanke. Kanskje det er første skrittet til å åpne hjerte og sinn for flere enn deg selv. Vi trenger alle en heiagjeng og vi trenger alle å være i en heiagjeng.

Vi er på god vei inn i fellesskapets høytid. Kjenner du ikke på noe fellesskap blir det fort sårt og vi dyrker de dårlige minnene i stedet for å la nye ta plass. Det er viktig å ha øye for mer enn egne behov i disse dager og jeg håper vi kan ta den utfordringen, midt i stresset etter å oppnå den samme adventstiden og juletiden som vi hadde i fjor og alle årene før det.

Mysteriet er avslørt og pakket ut

Mysteriet i bibelen kan bli en rar trossirkel
Mysteriet i bibelen kan bli en rar trossirkel

Dagens bibelord kan du lese her. Rom. 16:24-27

Paulus er ute og imponerer oss med flotte, bibelske ord igjen. For meg blir det avstand til innholdet når ikke jeg har noe særlig kjennskap til ordene. Derfor må det leses da en, to, tre og kanskje både fire og fem ganger før det pakkes ut litt etter litt.

Vi er på full fart inn i pakkehøytiden med overraskelser og gaver rundt  hver sving og bakke. Det blir så hverdagslig for oss at begeistringen og forventningen blekner litt. Det synes jeg er synd. Det er lenge siden vi har kunnet identifisere oss med de følelsene Prøysen beskriver for oss i eventyr fra julen. Her i huset ble det lest et juleeventyr av Alf Prøysen i helgen. «Jeg skjønte egentlig ingenting» var kommentaren dagen etter når jeg prøvde å få i gang en samtale.  Det skjønner jeg veldig godt for jeg ser jo hva tiden brukes på og hvilket innhold det er i skjermene til barn og ungdom nå om dagen.

Er vi da så interessert i mysteriet som Paulus trigger oss til å pakke opp. Hvordan kan det skille seg ut blant alle seriene vi blar oss gjennom på Netflix og Viaplay. Bibelens bøker skulle jo helt klart vært serier vi kunne streamet. Jeg hadde stått først i køen for å se de. Det er en større terskel for å lese selv om jeg er stor tilhenger av å lese både høyt for andre og for meg selv.

Paulus skriver om mysteriet i dag. Dette underlige mysteriet som vi leser om gjennom hele gamle testamentet uten helt å kunne klare de to strekene under svaret. Han mener vi nå har fått servert koden og kan oppdage hele den fantastiske verden Gud inviterer oss inn i. Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Ja, vi har fått koden og vi blir minnet om Jesus sin hensikt både til jul og påske, men likevel så er det så mange spørsmål. Vi kommer liksom ikke helt rundt og får avsluttet sirkelen.

Trossirkelen er ikke så veldig rundt og spenstig. Den har også både knuter og rare svinger. Endene har ikke helt funnet seg selv. Likevel lever vi midt opp i dette og vi får være i sirkelen. Vi får være i livet med Gud og vi får være med på reisen og oppdage mysteriet litt etter litt. Selv om det kan være litt komplisert vil jeg heller være i sirkelen enn å stå utenfor å klø meg i hodet. Nå ser jeg fram til adventstiden og til å pakke opp juleevangeliet bit for bit.

Barnet i oss sniker seg på når jula nærmer seg

Barnet blir hjulpet fram til Jesus
Barnet blir hjulpet fram til Jesus

Dagens bibelord kan du lese her. Luk. 18:15-17

I dag tenker jeg på at vi alle har med barnet i oss hele livet. Det er ikke første gangen vi leser og hører denne teksten og det er nok ikke siste heller. Likevel så gjør den noe nytt med ihvertfall meg hver gang jeg får muligheten til å gruble litt videre. I dag spant nok tankene litt ut av teksten, men det er greit det og.

Det er Lukas som forteller i dag, men 23.juni i år så var det Markus som fortalte akkurat det samme. Du kan lese om det her. Noe sier meg at den hendelsen gjorde inntrykk på disiplene og de rundt. Du ser for deg akkurat samme bilde når du leser begge to, det er ingen variasjoner eller forandringer. Alle forandringene rundt tekstene er jo alle de forklaringene vi prøver å finne.

Jeg tenker at vi er på god vei inn i en tid som for mange er spesiell. Uansett hvilke minner og tradisjoner vi tar med oss så preger det oss kanskje ufrivillig mye. Er du gift må du nesten finne deg i at ektefellen skal ha med seg verdens beste tradisjoner fra barndommen. Hva var det med barndommen som gjorde at du vil ha det på nytt og på nytt som voksen. Forandrer vi oss ikke da? Vil vi ikke utvikle oss da og gjøre noe nytt?

Det kan være sårt å stå på siden av andres jag mot barndommens idyll. Jula kan ha vært alt annet enn idyll og jammen skal det stikke hvert eneste år som voksen også selv om en har stiftet egen familie og har helt andre tilstander. Barnet i oss brenner seg fast i ryggmargen og høytider forsterker oss på godt og vondt.

Kanskje vi skal være litt mer opptatt av andre rundt oss, innby til noen nye tradisjoner, dekke bordet og invitere til nye og gode minner. Vi kan ikke dyrke  hverken barndommens idyll eller fortidens elendighet. Vi kan leve i dag og vi kan la historie være minner som sier om oss uten at det skal hindre oss i å velge hver dag hvem vi ønsker å være.

Forsoningen tvang seg fram

Tilgivelse ble forsoningen i Josef sin familie
Tilgivelse ble forsoningen i Josef sin familie

Dagens bibelord kan du lese her. 1.Mos 50:15-21

Vi leser i dag om forsoningen som satte punktum for fortiden og gav nytt håp for framtiden. Det bare oser ny energi, nytt pågangsmot, framtidshåp og en litt sånn beklemt takk for rausheten. I går fikk vi litt av historien til Josef og brødrene og det var jo ikke akkurat hverdagslig søskenkjærlighet vi leste om.

Men nå var maktbalansen var endret. Brødrene var fortsatt større og sterkere, men det var Josef som hadde makt. Gud hadde snudd situasjonen til Josef helt rundt. Han ble så fornedret og tråkket på at verdien var bunnskrapt og framtidshåpet var slukket. Les mer om det her. Likevel så var Gud større og han hadde en plan for Josef. De som ikke helt hadde skjønt det var brødrene.

Når brødrene endelig kommer inn som litt sistemann i rekka og til slutt oppdager hvor langt Josef egentlig har nådd, blir de spake. De begynner umiddelbart å tenke ut hvordan de kan redde seg selv for nå hjelper det ikke lenger å være størst. Josef er beskyttet og urørlig.

De hadde jo ikke vist seg som de klokeste og snilleste tidligere så det er jo ganske spesielt at de nå innser hva som er lurt. Og det lure var å høre på sin gamle Far, ta til seg rådene og bite det i seg. Når de legger det fram for Josef skyver de faren sin foran seg i håp om at det skal veie litt tyngre. Og det gjør de nok lurt i for det var nok ingen enkel situasjon for Josef.

Hvem er det som vil kaste bensin på bålet og lage enda mer drama? Noen som kanskje har for mye energi og lite annet å finne på. Josef fikk en gavepakke med ydmykhet surret inn i forsoningen for familien. Han måtte likevel ta et valg. Han kunne valgt å holde dramaet vedlike og gått både ekstrarunder og strafferunder.

Josef løftet blikket og takket Gud for at han hadde snudd elendigheten til noe godt og at han nå fikk muligheten til å være større, være rausere, være fred. Han tok muligheten og det ble nytt liv i den store, kompliserte og sammensatte familien.

 

Sorg som egentlig var unødvendig

Sorg er som tunge steiner
Sorg er som tunge steiner

Dagens bibelord kan du lese her. 1.Mos. 37:23-35

Sorg veltet over faren til Josef som en kappe av stein. Aldri mer skulle han bli glad igjen. Han hadde ikke noe mer å leve for. Livet var i grus og livet var ødelagt. Akkurat så tungt og slitsomt blir livet her og nå når det velter over oss en livs-forvandlende nyhet. Livet kutter båndet til både fortid og framtid for her og nå er det uholdbart.

Det er vanskelig å finne noe fint å si om de brødrene til Josef for det skal god rygg til for å bære den samvittigheten de dro på seg. I går skrev jeg om samvittigheten min som jeg helst bare vil ha i fred. Jeg vil tro disse brødrene også kjente litt på den. Tenk for en grusom ting å gjøre, selge sin egen bror og late som han er død etterpå. Vi leser ikke hele historien om Josef i dag, men vi leser denne episoden og om reaksjonen til far. Det er vanskelig å se noe i den teksten som kan gi oss forståelse for slike handlinger.

Barn og ungdom som bobler over av frustrasjon og eksploderer for helt feil ting blir ofte misforstått. Det er mange voksne som tråkker i feil grøft også, og vi er ofte lynraske til å dømme og trekke konklusjoner utfra det lille bildet vi har. Resultatet da er flere misforståelser som drar det hele ut av proporsjoner og gir feil konsekvenser. Alle er frustrerte og ingen har lært noe. Gjennom mange års arbeid med folk har jeg lært å tenke litt lenger og litt dypere. Det hjelper ikke å bli sint på et barn som er sint, men det hjelper å forstå og sette ord på hva som egentlig skjedde nå.

Likevel så kjenner jeg rausheten min settes kraftig på prøve når vi leser teksten i dag. Hvordan klarte de brødrene å holde tett om det de hadde gjort når de så hvordan deres egen far ble fullstendig ødelagt. Sorg kan være så uendelig tungt å bære. Det kan ta helt over og ingen piller eller vitaminer i verden kan hjelpe på tungsinnet som regjerer.

Brødrene til Josef påførte faren sin en sorg som på mange måter var helt unødvendig. I tillegg måtte hele den søskenflokken gå med en samvittighet som skulle gnage litt mer enn nødvendig. En kan lure på hva poenget med det var. Vi er vel kanskje ikke noe bedre i dag hvis vi tenker oss om. Vi drar på oss noen dumme ting også sliter vi med det inni oss i stedet for å rydde rent og si det som det er. Det svir ofte hard og ubehagelig mye med en gang, men det kan repareres. Et sår som bare blir dypere og dypere kan ikke leges.

Vi blir hele mennesker av å lege sårene, men hvor det svir mest er det ingen andre som kan si, det vet vi selv inni vårt eget hjerte.