Vi kan få være i Guds kjærlighet

Joh.15:9-17

Dagens bibelvers leser du her. Joh.15:9-17

I dag handler det om kjærlighet. Kanskje ikke slik vi klarer å tenke kjærlighet. Eller har vi skjønt det? Jeg må ærlig innrømme at jeg tviler på mennesket innimellom. Gud har skapt oss, men vi kommer jammen meg med mange begrensninger. Å leve i harmoni med godhet, raushet, omsorg og kjærlighet ser ut til å være en komplisert oppgave for mange.  Mennesker kan være grusomme med hverandre. Jeg lurer virkelig på om vi har skjønt det, vet vi egentlig hva kjærlighet er. Den kjærligheten vi har fått i gave av Gud. Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. v.9

Jeg vil veldig gjerne være i kjærligheten til Jesus enn noe annet sted egentlig. Det er bare litt vanskelig for meg. Jeg lever i en altfor flat verden. Hvor er kontrastene? Jo, de kan jeg se på TV når det er nyheter. Verden er full av kontraster og det er ingen som er mer grusom med hverandre enn mennesker. Dyr er ikke så ille en gang for de handler med instinkt, men mennesker handler med følelser. Selv om jeg blir eksponert for kontraster og grusomheter er det fryktelig vanskelig å forstå, leve i det, leve med det og være i det. Verden min er som sagt litt for flat, litt for grå, litt for lik. Dag etter dag.

Mannen min og jeg er noen seriejunkier. Vi slenger beina høyt og ser på en serie så snart det passer seg. Nå om dagen går det i Underground på Viaplay. Den handler om slaveriet i Amerika. Det er snart 300 år siden og vi liker å tro at vi er så mye bedre nå. Grusomhetene stod i kø for de menneskene som kjempet for frihet.

I dag er det også mennesker som lærer å være redd før de lærer noe som helst annet. Dette har jeg sagt for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. v.11 Tenk å kunne oppleve ekte kjærlighet når livet ellers er fylt av grusomheter vi ikke klarer å identifisere oss med i det hele tatt. Det kjennes urettferdig. Jeg har vokst opp med så mye godhet, raushet og kjærlighet at jeg mer enn gjerne tar det til meg. For Gud har utvalgt meg. Jeg har ikke hverken evnen, muligheten eller fatteevnen til å skape den kjærligheten selv. Han har utvalgt meg og jeg får lov til å ta del i denne verdensvide kjærligheten som trenger seg gjennom det utroligste. Jeg klarer å tro på det og jeg klarer å stole på det, men klarer jeg å fatte dybden og vidden av det? Neppe, for livet mitt har aldri hatt de store kontrastene. Til gjengjeld har jeg tilliten, for de gangene jeg har blitt sveket er i bunn og grunn ganske milde i den store sammenhengen.

I dag leser jeg versene med en takknemlighet og litt maktesløshet. Denne kjærligheten unner jeg absolutt alle andre i verden også. Jeg sitter igjen med et spørsmål. Hva kan jeg bidra med?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *