Du skal bli mamma til en Johannes

Du skal bli mamma
Du skal bli mamma

Dagens bibelord kan du lese her. Luk. 1:5-17

Beskjeden om å få lov til å bli mamma og pappa er spesiell uansett tror jeg. Enten om det er gjennom to striper på en papirstrimmel, gjennom en telefon fra adopsjonskontoret eller fosterhjemstjenesten, eller et bonusbarn som dagens samfunn gir oss mange av. Det er livsforvandlende og altoppslukende, det setter et slags punktum før neste kapittel. Identiteten rommer plutselig så mye mer. Og det neste du hører i det fjerne er et lite lykke til.

Var det sånn det var for Sakarja? Tenk å kunne ønske seg barn hele livet, se livet passere, akseptere at toget gikk og nå er vi gamle før det plutselig snur alt på hodet.

Sakarja hadde en betydningsfull jobb og han hadde et sterkt kall. Han var sikkert veldig tro mot Gud og gikk ikke på akkord med forpliktelsene til Gud. Han var nok ikke så slapp som vi ofte kan være i våre dager. Det står at han levde uklanderlig. Og likevel hadde han tydeligvis ikke blitt bitter på Gud for at Elisabet og han var barnløse.

Der fra intet når han skulle utføre den hellige oppgaven og gjøre sin plikt som prest så blir han møtt med den beskjeden. Tenk det, da. I dag når man får beskjed om at du skal bli mamma eller pappa, ja, da vet man at det følger med en haug med risiko og usikkerhetsmomenter. Det slapp ihvertfall Sakarja og Elisabet. De fikk jo hele historien til Johannes i en og samme beskjed. Jeg synes jeg ser engelen. Når hele beskjeden er overgitt så ser jeg tankebobla blinker over hodet. Og vi sier lykke til…!

Det var jo ikke hvilket som helst barn. Man skulle jo tro at når man først var så heldig og oppe i årene så skulle de ihvertfall få makse ut opplevelsen av å være foreldre. Men så er det litt som å oppdra et barn sammen med Gud. Johannes kommer med masse ferdiglagte gjerninger. Johannes skal bli alle sin. Det er jo kanskje like greit å innstille seg på det fra starten så slipper den eventuelle sorgen å bli så stor.

Jeg kan se for meg at de gikk inn i rollen og oppgaven med masse ydmykhet og takknemlighet. De ble sikkert ikke frustrerte og usikre, eller kunne de også det. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det ble som engelen sa. De fikk en sønn og han hadde stor betydning. De ble foreldre og det var et under. Gud gav de en oppgave som de utførte og var stolte av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *