Dagens bibelord

Dagens bibelord kan du lese her. 1.Kong 8:37-43

Dagens tekst er vel ikke av den letteste. Det er både tungt å lese og tungt å fatte. Ihvertfall for sånne som meg. Jeg leser, leser en gang til og leser enda en gang. Likevel har jeg problemer med å henge med på alle setningene og holde konsentrasjonen gjennom hele. Det er dessverre sånn det er å lese bibelen mange ganger. Da er det lett å gi opp, legge vekk og gjøre noe annet. Også tar det gjerne enda lengre tid til neste gang bibelen dras fram.

Jeg har lenge gått med denne bloggen i magen for jeg vet det gjør mye godt med meg når jeg kan lese og reflektere over noen ord fra bibelen hver dag. Jeg tror flere har lyst til å følge meg i den reisen og jeg invitere gjerne med meg alle som vil. Det er nok ingen teologisk perfekt reise, men det er en ekte og ærlig reise uten store og revolusjonerende tanker. Her skal du kunne kjenne deg igjen.

En gang lærte jeg at Guds ord vender aldri tomt tilbake. Tror det står et sted i bibelen. Derfor er det ikke så farlig om en dag ikke er helt innertier, men noe får jeg ut av det likevel.

Av en eller annen grunn sitter jeg med en litt god trygghetsfølelse i kroppen etter å ha lest mange ganger uten egentlig å ha lest. Troen min og Ordet er så dypt. Røttene er sterkere enn noe annet. Historien er eldre og dypere enn jeg klarer å tenke. Mulighetene, friheten og storheten er flere og større enn jeg har fantasi til.

Trygghetsfølelsen kommer av at lille meg har betydning i det landskapet. Jeg har uendelig stor verdi og det er rom for meg akkurat slik jeg er. Det er også like mye rom for deg slik du er. Det er stort.

Tilgivelsens kunst

Dagens bibelord kan du lese her. Matt 6:7-15

Jeg leste dagens bibelord med en porsjon trygghet for dette kjenner jeg. Fader vår har vi lest og lært før veldig mye annet, men enda vanskeligere er det å skrive om det da. Det var trygt og godt helt til jeg kom til de to siste versene. For her er det snakk om tilgivelsens kunst. Det er egentlig en sang fra CC Cowboys og jeg tenker du nynner på den allerede. Sangen handler vel mer om kjærlighet, men likevel dykker den i livet også. Den passer til dagens bibelord.

Vi er midt i Jesus sin store preken, nemlig bergpreken. Han tar oss gjennom livet steg for steg. Det inspirerer og stikker om hverandre i kjent stil. Jeg har alltid vært fascinert av bergpreken, den rommer så mye. Det gjør også Fader vår. Eller Vår Far som vi sier nå. Jeg har ikke klart å lære den nye utenat ennå. Jeg er midt i mellom den nye og gamle så jeg tror jeg ville snublet i begge hvis jeg skulle prøvd uten manus nå.

Jesus utfordrer oss på det som er ekte og ærlig, det enkle, det som kommer fra hjertet. Hjertet trenger ingen innpakning, det trenger ingen utsmykning. Hjertet er komplett hvis det får lov å være helt, rent og ekte. Fyller vi det med Jesus kan vi hvile i den tryggheten.

Vår Far rommer alt fra hvor skal æren ligge, hva skal vi fylle livet med, behovet for tilgivelse, behovet for beskyttelse, til å kunne leve etter Guds vilje. Vi trenger ikke noe mer da.

Når vi tror alt er ferdig, vi kan senke skuldrene og starte på en ny dag, så kommer stikket. Det holder ikke at Gud står for tilgivelse. Vi må evne å tilgi hverandre også. Mennesker sårer hverandre utrolig mye. Vi må stadig begynne på nytt og nullstille. Vi er bare mennesker sier vi da. Har du blitt dypt såret av et menneske, ja da er det virkelig en kunst å kunne tilgi. Jeg vet jeg er dårlig på det. Kanskje derfor det er vanskelig å lese dagens bibelord uten å henge seg litt opp i det.

Tilgivelse utfordrer meg, men jeg skal ta det til meg og jeg skal bli bedre.

Takke og be for alle kristne

Dagens bibelord kan du lese her. Fil 1:3-11

Paulus minner oss om å takke og be. Akkurat det var ikke så vanskelig å fatte i dag. Det som kanskje sitter litt lenger inne er vel den helhjertede måten å leve på. Det er noen dager vi sitter med en ekstra takknemlighet i kroppen, sånn som i går når 17.mai ble feiret fra morgen til kveld. Takknemligheten sitter løsere i kroppen da. Det er lettere å lese uten å bli provosert fordi det egentlig stikker litt.

Det er så ordentlig og helhjertet det Paulus holder på med. Han skummer ikke overflaten, han går med sine kristne brødre og søstre i ånden og i dybden til enhver tid. Åh, det høres slitsomt ut har jeg lett for å tenke. Ikke noe pusterom liksom. Når kan jeg være meg uten andre folk og hensyn. Hvor er albueslengen og hvor er friheten. Jeg tror jeg tenker sånn fordi det er menneskelig. Det passer inn i noe jeg klarer å systematisere og da kan vi følge skjemaet. Utfordringen ligger jo i å tørre å leve fullt og helt for noe annet enn oss selv.

I dagens samfunn er vel oss selv det viktigste om finnes. Det provoserer meg til stadighet. Da vi ønsket å åpne hjemmet vårt og være foreldre på lån så blir ikke den genuine tanken om å gjøre noe for andre helt godtatt. Vi tror ikke på det. Vi tror ikke vi gjør noe som ikke gagner oss selv og vi tror ikke vi kan leve for andre. For da ofrer vi oss og lever på akkord med oss selv. Jeg vil ikke være med på det. Når jeg ofrer meg og lever på akkord med meg selv, da lever jeg i en liten egoistisk boble og maler min egen kake. Det er sikkert tilfredsstillende en stund, men så sitter du der til slutt og lurer på hva meningen med alt egentlig er. Jo, du ble lurt inn i en karusell som andre også prøver å holde seg fast på. Den går bare fortere og fortere og tilslutt så er det ikke flere nivåer.

Ja, der kom den lille brannfakkelen min. De som kjenner meg har nok mer enn en gang hørt meg i diskusjoner med disse tankene før.

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere skal fullføre den – helt til Jesus Kristi dag v.6. Den setningen sang vi utallige ganger i ungdomskoret i min ungdom. Jeg skjønte den ikke helt da, og jeg skjønner den heller ikke nå. Det er antagelig en av de enkleste tingene å skjønne som jeg ikke klarer å få tak i. Det er mye av det i livet mitt, men det er et annet innlegg. Verset kan ikke stå uten en liten kommentar, men jeg nøyer meg med å nevne det slik at det kan undre og leve videre i dere slik som det gjør i meg. Ønsker dere en god dagen derpå med kake til frokost og restemat til middag.

Kle av seg verden og kle på seg Jesus

Kol.3:1-11

Dagens bibelvers kan du lese her. Kol.3:1-11

Vi har alle et veldig konkret forhold til å kle av og på oss klær. Jeg for min del har litt lett blanding i perioder. De beste dagene er da jeg bare går her hjemme og fint kan ha på meg ei hullete bukse og for trang trøye. Det er derimot betydelig dårligere stemning hvis jeg skal bort blant andre folk, som jeg pleier å si. Da kan jeg kle av og på meg opptil 10-15 plagg før jeg ganske mutt går ut døra. Mannen har svart ja, det var fint til alle antrekkene uten at det hjelper stort dessverre.

Jeg lurer litt på hva som skal til for at jeg skal være fornøyd. Er det forskjell på brillene dag for dag, er jeg i ulikt humør. Været har selvfølgelig litt å si, men stort sett så tror jeg det har forsvinnende liten betydning om jeg har den eller den buksa med den eller den jakka.

Bibelen snakker i dag om å kle av og på seg. Ikke kle på seg hva som helst, men kle på seg Jesus rett og slett. Det er så konkret likevel så rart. Når vi blir kristne kan vi legge vekk alt gammelt som binder og fylle oss med det gode i stedet. Jeg synes beskrivelsen av det gamle, det jordiske og det som er naturlig for oss er ganske brutalt. La det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. v.5 Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger. v.8-9. Vi har liksom ikke noe valg. Har vi tatt imot Jesus som Herre i livet, da er det bare å si farvel til gammelt ugg.

Jeg tror det er et livslangt prosjekt og stadig bli fornyet, stadig få noen nye stjerner i det nye livet. Det er rart hvor enkelt det er å snakke om det jordiske og det stygge som vi skal kle av oss. Finnes ikke vanskelig det, å se egne feil og mangler. Vi har antagelig analysert de opp og ned i mente. Hva skal til for å søke det som er der oppe da, som Paulus skriver? Jeg tror det gjør noe med alle og enhver å stadig la seg påvirke av riktig kilde. Lese dagens tekst og undre meg litt over den er for meg en god måte. Det er også konkret. Det har lett for å bli så ullent og lite konkret det å bli mer lik Jesus. Det kjennes godt å gjøre noe.

Her hjemme snakker vi ganske mye om hvordan vi ønsker å leve livet vårt. Vi ønsker å være folk som bidrar til samfunnet. Vi ønsker å være folk som er takknemlige for naturen og vi ønsker å være de som setter pris på det naturen gir. Jeg tror det er en god måte å la sinnet være vendt mot det som er der oppe. Det er ikke et fullkomment prosjekt, men det er et helhjertet prosjekt. Vi ønsker å leve i takknemlighet til det vi har fått å forvalte. Jeg er glad for at jeg kan kle på meg Jesus hver dag. Det gir verdens beste trygghet, selvfølelse og selvtillit. Det er lettere å tåle hele livet med den ryggraden.

Vi kan få være i Guds kjærlighet

Joh.15:9-17

Dagens bibelvers leser du her. Joh.15:9-17

I dag handler det om kjærlighet. Kanskje ikke slik vi klarer å tenke kjærlighet. Eller har vi skjønt det? Jeg må ærlig innrømme at jeg tviler på mennesket innimellom. Gud har skapt oss, men vi kommer jammen meg med mange begrensninger. Å leve i harmoni med godhet, raushet, omsorg og kjærlighet ser ut til å være en komplisert oppgave for mange.  Mennesker kan være grusomme med hverandre. Jeg lurer virkelig på om vi har skjønt det, vet vi egentlig hva kjærlighet er. Den kjærligheten vi har fått i gave av Gud. Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. v.9

Jeg vil veldig gjerne være i kjærligheten til Jesus enn noe annet sted egentlig. Det er bare litt vanskelig for meg. Jeg lever i en altfor flat verden. Hvor er kontrastene? Jo, de kan jeg se på TV når det er nyheter. Verden er full av kontraster og det er ingen som er mer grusom med hverandre enn mennesker. Dyr er ikke så ille en gang for de handler med instinkt, men mennesker handler med følelser. Selv om jeg blir eksponert for kontraster og grusomheter er det fryktelig vanskelig å forstå, leve i det, leve med det og være i det. Verden min er som sagt litt for flat, litt for grå, litt for lik. Dag etter dag.

Mannen min og jeg er noen seriejunkier. Vi slenger beina høyt og ser på en serie så snart det passer seg. Nå om dagen går det i Underground på Viaplay. Den handler om slaveriet i Amerika. Det er snart 300 år siden og vi liker å tro at vi er så mye bedre nå. Grusomhetene stod i kø for de menneskene som kjempet for frihet.

I dag er det også mennesker som lærer å være redd før de lærer noe som helst annet. Dette har jeg sagt for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. v.11 Tenk å kunne oppleve ekte kjærlighet når livet ellers er fylt av grusomheter vi ikke klarer å identifisere oss med i det hele tatt. Det kjennes urettferdig. Jeg har vokst opp med så mye godhet, raushet og kjærlighet at jeg mer enn gjerne tar det til meg. For Gud har utvalgt meg. Jeg har ikke hverken evnen, muligheten eller fatteevnen til å skape den kjærligheten selv. Han har utvalgt meg og jeg får lov til å ta del i denne verdensvide kjærligheten som trenger seg gjennom det utroligste. Jeg klarer å tro på det og jeg klarer å stole på det, men klarer jeg å fatte dybden og vidden av det? Neppe, for livet mitt har aldri hatt de store kontrastene. Til gjengjeld har jeg tilliten, for de gangene jeg har blitt sveket er i bunn og grunn ganske milde i den store sammenhengen.

I dag leser jeg versene med en takknemlighet og litt maktesløshet. Denne kjærligheten unner jeg absolutt alle andre i verden også. Jeg sitter igjen med et spørsmål. Hva kan jeg bidra med?

Dagens ord minner meg om bestemors toalett.

Jeremia 17:5-10

Dagens bibeltekst finner du her.  Jer.17:5-10

Om rennende vann og minnet av bestemor.

Hele dette ordet vil jeg si er litt sånn typisk gamle testamentet. For ente gang forteller Gud oss at vi mennesker kommer til kort, og Gud er ufeilbarlig og den som vi skal stole på uansett hva som måtte kommer vår vei. Gud vil lede vei og vi skal følge etter.

«Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? v.9

Ja, hvem forstår egentlig. Vi har så innmari behov for å analysere og forstå alt hele tiden. Sortere meninger og sette to streker under svaret. Sånn tenker jeg Gud vil vi skal være. Klarer vi å leve med det litt mer uvisse? Slippe kontrollen. Leve og vite at det er Gud som styrer oss. Vi vet ikke selv hva han egentlig ser for seg, selv om vi veldig gjerne vil ha de samme brillene som han. Nei, hvis vi skal være ærlige med oss selv tror jeg ikke vi klarer det noen av oss. Det går en liten stund også havner vi i samme grøfta igjen.  Jeg synes bare det er litt drøyt at hjertet mitt skal være mer svikefullt enn noe annet. Det kan faktisk ikke helbredes. Er du enig i det? Jeg liker å tro at mitt hjerte er av gull. Men er det helhjertet gull, eller er det bare gullkantet.. kanskje det er et lag med gull rundt som har litt riper i seg. Jeg må nok innrømme at hjertet mitt er litt ujevnt i kantene. Det har noen skrammer og noen litt kjipe sår. Men er det ikke håp, kan det ikke helbredes?

Lovnadene som følger når vi retter blikket mot Jesus er drømmende fine. For min del så er det første gang jeg leser alt som akkurat disse ordene er knyttet til. «Han er lik et tre som er plantet ved vann.» Disse ordene har bestemora mi sydd på et et teppe. Dette hang til pynt på do og gjett om jeg har lest akkurat den setningen mange ganger(!) Hun hadde en annen oversettelse som hadde med rennende vann. Vi er moderne mennesker, ser på oss selv som ganske siviliserte og vi har svaret på det meste. Vi vet det meste og vi trenger ihvertfall ikke hjelp. Men jeg tror ikke jeg kommer til å glemme det rennende vannet på doen til bestemor. Jeg skjønte nemlig ingen verdens ting av det verset. Det verset har bestandig vært en gåte for meg.

I dag har jeg sett en litt større sammenheng. For meg er det godt nok å vite at vannet gir liv. Jeg vil være i velsignelsen, jeg vil være ved kilden, jeg vil være ved vannet. Selv om jeg frivillig plasserer meg som en busk i ødemarken fordi jeg tror det er så mye bedre å bestemme selv. Jeg trengte denne påminnelsen.

Bildet som bestemor har sydd lever i minnet mitt. Jeg aner ikke hvor det er blitt av, men noe ble plantet i meg. Kanskje det er flere rundt omkring i Norge i dag som minnes bestemor når de leser dagens bibelvers.