Barnet i oss sniker seg på når jula nærmer seg

Barnet blir hjulpet fram til Jesus
Barnet blir hjulpet fram til Jesus

Dagens bibelord kan du lese her. Luk. 18:15-17

I dag tenker jeg på at vi alle har med barnet i oss hele livet. Det er ikke første gangen vi leser og hører denne teksten og det er nok ikke siste heller. Likevel så gjør den noe nytt med ihvertfall meg hver gang jeg får muligheten til å gruble litt videre. I dag spant nok tankene litt ut av teksten, men det er greit det og.

Det er Lukas som forteller i dag, men 23.juni i år så var det Markus som fortalte akkurat det samme. Du kan lese om det her. Noe sier meg at den hendelsen gjorde inntrykk på disiplene og de rundt. Du ser for deg akkurat samme bilde når du leser begge to, det er ingen variasjoner eller forandringer. Alle forandringene rundt tekstene er jo alle de forklaringene vi prøver å finne.

Jeg tenker at vi er på god vei inn i en tid som for mange er spesiell. Uansett hvilke minner og tradisjoner vi tar med oss så preger det oss kanskje ufrivillig mye. Er du gift må du nesten finne deg i at ektefellen skal ha med seg verdens beste tradisjoner fra barndommen. Hva var det med barndommen som gjorde at du vil ha det på nytt og på nytt som voksen. Forandrer vi oss ikke da? Vil vi ikke utvikle oss da og gjøre noe nytt?

Det kan være sårt å stå på siden av andres jag mot barndommens idyll. Jula kan ha vært alt annet enn idyll og jammen skal det stikke hvert eneste år som voksen også selv om en har stiftet egen familie og har helt andre tilstander. Barnet i oss brenner seg fast i ryggmargen og høytider forsterker oss på godt og vondt.

Kanskje vi skal være litt mer opptatt av andre rundt oss, innby til noen nye tradisjoner, dekke bordet og invitere til nye og gode minner. Vi kan ikke dyrke  hverken barndommens idyll eller fortidens elendighet. Vi kan leve i dag og vi kan la historie være minner som sier om oss uten at det skal hindre oss i å velge hver dag hvem vi ønsker å være.

Du skal bli mamma til en Johannes

Du skal bli mamma
Du skal bli mamma

Dagens bibelord kan du lese her. Luk. 1:5-17

Beskjeden om å få lov til å bli mamma og pappa er spesiell uansett tror jeg. Enten om det er gjennom to striper på en papirstrimmel, gjennom en telefon fra adopsjonskontoret eller fosterhjemstjenesten, eller et bonusbarn som dagens samfunn gir oss mange av. Det er livsforvandlende og altoppslukende, det setter et slags punktum før neste kapittel. Identiteten rommer plutselig så mye mer. Og det neste du hører i det fjerne er et lite lykke til.

Var det sånn det var for Sakarja? Tenk å kunne ønske seg barn hele livet, se livet passere, akseptere at toget gikk og nå er vi gamle før det plutselig snur alt på hodet.

Sakarja hadde en betydningsfull jobb og han hadde et sterkt kall. Han var sikkert veldig tro mot Gud og gikk ikke på akkord med forpliktelsene til Gud. Han var nok ikke så slapp som vi ofte kan være i våre dager. Det står at han levde uklanderlig. Og likevel hadde han tydeligvis ikke blitt bitter på Gud for at Elisabet og han var barnløse.

Der fra intet når han skulle utføre den hellige oppgaven og gjøre sin plikt som prest så blir han møtt med den beskjeden. Tenk det, da. I dag når man får beskjed om at du skal bli mamma eller pappa, ja, da vet man at det følger med en haug med risiko og usikkerhetsmomenter. Det slapp ihvertfall Sakarja og Elisabet. De fikk jo hele historien til Johannes i en og samme beskjed. Jeg synes jeg ser engelen. Når hele beskjeden er overgitt så ser jeg tankebobla blinker over hodet. Og vi sier lykke til…!

Det var jo ikke hvilket som helst barn. Man skulle jo tro at når man først var så heldig og oppe i årene så skulle de ihvertfall få makse ut opplevelsen av å være foreldre. Men så er det litt som å oppdra et barn sammen med Gud. Johannes kommer med masse ferdiglagte gjerninger. Johannes skal bli alle sin. Det er jo kanskje like greit å innstille seg på det fra starten så slipper den eventuelle sorgen å bli så stor.

Jeg kan se for meg at de gikk inn i rollen og oppgaven med masse ydmykhet og takknemlighet. De ble sikkert ikke frustrerte og usikre, eller kunne de også det. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det ble som engelen sa. De fikk en sønn og han hadde stor betydning. De ble foreldre og det var et under. Gud gav de en oppgave som de utførte og var stolte av.

Vil du være som et lite barn?

La de små barn komme til meg
La de små barn komme til meg

Dagens bibelord kan du lese her. Mark.10:13-16

Tenk om vi kunne være små barn igjen, er en setning man egentlig ofte hører. Hva er det som er så flott med å være barn? Barn er ikke selvstendige, barn bestemmer ikke over seg selv, barn har ikke overblikket, barn trenger veiledning. Jeg vil være selvstendig, jeg vil bestemme over meg selv, jeg vil se hele bildet og jeg liker ikke å få veiledning (sånn egentlig).

Er det flere som kjenner seg igjen? Nesten så jeg vil si håper ikke det, men hvis du kjenner litt etter så kan det vel hende du også er litt der. Men hvorfor klarer jeg å trykke ut alt det negative i en fei når det er snakk om dette bibelverset. Jo, det tror jeg er fordi jeg har hørt motsatsen utallige ganger. Bibelverset er så kjent. Det blir brukt så mye og stort sett sitter man med en liten samvittighets-stikk over at man ikke har klart å ha den barnlige relasjonen til Jesus.

Jeg er helt med på reaksjonen til Jesus når disiplene synes de er litt i veien og ikke skal mase. Det hadde jeg også tålt veldig godt. Barn må få være barn uten at de trenger å ta helt overhånd. De er heller ikke mindre verdt eller har mindre plass blant oss. De er akkurat like viktige og har like stor betydning. Men det er kanskje ikke de vi hører på når de store visjonære linjene skal stakes ut og strategier skal legges. Eller er det nettopp det Jesus mener?

Nei, jeg tror ikke Jesus mener så mye som det. Jeg tror poenget hans er rett og slett at vi er altfor egenrådige til å la Jesus være sjef for vårt liv. Som barn ser vi ikke hele bildet akkurat som bildet over her. Jesus ser hele bildet og enda så mye vi vil så har ikke vi mulighet til å ha samme blikket som Jesus. Vi må tåle at i Guds rike har vi det blikket som barn har til vanlig i verden. Det er jo en befrielse like mye som en hindring. Vi må tåle å være litt midt i mellom. Jepp, det var dagens kjepphest fra meg.

Vår lille familie gjør seg nå klar til å kjøre Namsskogan. Tipper kreativiteten bobler over når vi har kjørt noen mil en den endeløse og uforanderlige naturen som er like seg selv mil etter mil. På tide med en liten ferieoppdatering fra oss. Det kommer nok. Ønsker deg en god fredag!