Når Jesus er pakket inn i masse bibelske ord

Ordene pakkes ut litt etter litt.
Ordene pakkes ut litt etter litt.

Dagens bibelord kan du lese her. Tit. 2:11-15

I dag virker det som om vi har verdensmesterskap i å få pakket inn budskapet sånn at det er rene gullmedaljen for å dekode teksten. Nåde, ugudelig, verdslige, rettskaffent, gudfryktig, salig, urett, rense, forkynne, formane og vise til rette. Ja, dette oser det avstand fra. Kanskje det kunne blitt en ny hit hvis vi hadde rappet ordene veldig fort og puttet inn noe kjent innimellom. Jeg tror det hadde slått an, men vi hadde fortsatt klødd oss i hodet over hva mente Gud egentlig nå.

Jeg vil ikke ha evangeliet med en innpakning jeg ikke skjønner noe av. Jeg vil ha det enkelt, ekte, konkret og faktisk så vil jeg at det skal få noen konsekvenser. Konsekvenser er det nok av i dagens tekst. Spørsmålet er om jeg tør å ta de med inn i livet mitt.

Det første jeg legger merke til i dag er at det er ingen begrensninger for Guds nåde. Den er for alle, vi er fri til å velge og hvis vi ikke vil ha den så er det vårt valg. Vi trenger ikke forholde oss til noen kravliste, andre autoriteter, kultur eller andre folk. Det er en sak mellom Gud og mennesket og valget ligger hos mennesket. Tenk for et privilegium, men også for et ansvar.

Livet med Gud former oss og utvikler oss, det er det ingen tvil om. Og hvis ikke det gjør det så er det kanskje en liten varsellampe som burde blinke. Egentlig så tror jeg den lampa blinker hos alle i Norges land for vi har så mye velstand og ting som bare kjører som en bulldoser over ekte følelser og sjelens ro. Dessverre, men det er vanskelig å finne tilbake til det som Paulus beskriver i dagens ord.

På mange måter så er det faktisk denne tiden av året som er velegnet for den litt stille og reflekterende tiden uten så mye stress og mas. Når jeg var i full jobb så var det alltid oktober som var den hektiske måneden. November ble fylt med det som burde vært gjort før julestria og når desember kom så var det slutt på alt av organiserte aktiviteter. Da gjør vi alle de koselige tingene, vi er sammen, vi har avslutninger og vi gir hverandre tid og oppmerksomhet. Jeg er fristet til å si heia desember og adventstid.

Jeg liker de dagene vi har nå. Sola varmer i kjakene, stillheten om morgenen er helt magisk og lufta fyller oss opp med ny og god energi. Jeg finner mye glede i å legge lista på riktig nivå. I disse dager planlegges og forberedes jula slik at vi her i huset klarer å se hverandre hver dag. Vi skal også ha rom for å bare være. Bare være med hverandre og med Gud. Jeg håper Gud synes jeg fortsatt er litt formbar for det kan det komme mye godt ut av. Jeg ønsker å pakke ut budskapet og ikke pakke inn Jesus.

 

Vanskelig å godta at det nye er godt nok

Kan være vanskelig å forene gammelt og nytt
Kan være vanskelig å forene gammelt og nytt

Dagens bibelord kan du lese her. Apg. 15:4-12

I dag er det et sånt typisk og vanskelig dilemma om fortid og framtid. Klarer vi å godta at det er nye tider. Noe nytt har avløst det gamle. Vi trenger ikke lenger å være så fokusert på alt som var. Nå ser vi framover. Mange fine setninger på rekke og rad, men hvor lett er det egentlig å bare se en vei.

I dag leser vi om de som har vært ute og forkynt ordet. Sikkert stinne av inntrykk, opplevelser og historier. Litt høye på adrenalin og litt slitne på usikkerheten. Endelig, godt å komme hjem, hjem til nære og kjære. Da er det jo typisk at det skal komme noe som mildt sagt knekker stemningen litt. Det første de møter i døra er noen som diskuterer med de hvorvidt de er innenfor Moseloven eller ikke.

En kan jo bare spekulere, men de som hadde sittet hjemme og ventet var sikkert sprekkeferdige etter å få ta tak i dette. De måtte jo engasjere seg i noe de også. Snakk om interessekonflikt. For de som har ofret alt for å fortelle andre om Jesus så kjennes det sikkert uendelig meningsløst ut at noen henger seg opp i sånne historiske ting og bare venter på å få tatt det opp.

Diskusjonen var nok litt intens for det står at det ble et hardt ordskifte. Også hadde Peter fått nok. Han reiste seg opp, eide rommet og bare fortalte de andre. Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn, og komme til tro. Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, gav dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd som vi. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres. v.7-9.

Peter gir seg ikke der selv om det er mer enn nok. Han gnir inn enda litt til at nå må de roe ned og rette blikket der det skal være. Slike historiske regler har sin plass, men ikke akkurat her og ikke hos oss for vi har fått et annet oppdrag. Evangeliet trumfer loven, enkelt og greit.

Det ble stille og de fikk til slutt fortalt om alt som hadde skjedd der ute, hvor levende evangeliet var, hvordan Gud var til stede og hvordan Den hellige ånd ledet de gjennom dagene. Jeg tenker de fikk noe å tenke på da.

Jeg tror jeg er sånn passe diplomatisk slik at jeg kan se verdien i mange leirer. Se historien og se hvorfor enkelte ting er viktigere enn andre for forskjellige mennesker. Likevel tror jeg også vi må tørre å være litt Peter. Det går til et punkt også må vi skjære litt gjennom. Evangeliet skal videre, det må det være rom for. Vi kan ikke stå og holde igjen evangeliet med regler, det blir litt snevert. Evangeliet trumfer loven og vi må tåle å være litt på heialaget til evangeliet.