Det kjipe vedlikeholdsarbeidet uten glamour

Bibelen med både vedlikeholdsarbeid og glamour
Bibelen med både vedlikeholdsarbeid og glamour

Dagens bibelord kan du lese her. Luk. 15:11-32

Jeg skriver disse daglige innleggene for jeg liker å la tankene vandre litt på nye veier rundt tekster jeg kjenner og ikke kjenner. Stort sett blir jeg litt utfordret på hvordan Ordet påvirker meg og livet jeg lever. Jeg kjenner også at jeg får litt mer innsikt. Hvis noen leser og blir engasjert av det jeg skriver og leser tekstene sammen med meg er det en stor bonus.  Det begynner å bli en liten samling og de ligger alle under kategorien Daglige bibeltanker. En kjent tekst kan være enten, yes! Eller oj, oj…

Det er få bibeltekster jeg har hørt så mye om som den i dag. Jeg lærte den så innmari godt som barn og ungdom, men har kanskje tilgode å høre andakter for og med voksne på denne teksten. Jeg måtte uansett bare si til meg selv at det er ikke noe poeng å finne noe nytt å skrive som ikke folk har hørt før. Nok en gang må jeg øve meg på å sette ord på hva det gjør med meg.

Historien om disse brødrene både engasjerer, provoserer og gir oss bøttevis av godfølelse og kjærlighetsforståelse. Likevel så klarer jeg ikke slippe den følelsen som storebror sitter med. Den om å bli oversett, følelsen av å synke til bunn på verdistigen, ikke få betalt for alt slitet. Også sliter jeg litt med å forstå hvorfor historien avsluttes med hans opplevelse. Vi glemmer liksom helt hvor mye glamour det pøses på når sønnen kommer hjem for vi dras rett inn i sinnstemningen til broren.

Broren fikk virkelig kjenne på hvordan vedlikeholdsarbeidet bare forsvinner og ikke lenger blir lagt merke til. Alt han har gjort og all den innsatsen som han la ned jevnt og trutt hele denne tiden ble bare overskygget totalt. Det ble vanskelig å synes synd på lillebroren som levde med grisene. Det virker som far ikke har noe problem med tilliten til sønnen. Han tar imot helt ubetinget og ser ikke bak skuldra hans. Er ikke nysgjerrig på hvordan reisen hjem igjen var, hva som gjorde at det ble som det ble. Han er superklar for å ta imot og bare være med sønnen.

Han som ble satt helt på sidelinjen har helt tydelig store problemer med tilliten. Dette hang ikke på greip. Festen var fullstendig ufortjent og hva skulle liksom skje nå. Bare fordi han var trofast og lojal så skulle han måtte dele arven med den fanten en gang til. Brorens raushet blir utfordret og satt skikkelig på prøve. Han synes ikke dette var greit. Det synes ikke jeg er rart i det hele tatt. Hvem vil like å bli valset over på den måten. Vedlikeholdsarbeidet blir kjipt når det ikke blir belønnet med litt festivitas innimellom. Tilliten var tynnslitt og han viser helt klart en mer menneskelig siden enn faren.

Kanskje ikke rart jeg trekker mest mot broren siden jeg har et stykke igjen til å bli som Gud og han som er far i teksten. Tror vi alle kan innrømme det mer eller mindre. Likevel har vi noe å strekke oss etter. Vi kan strekke oss etter en raushet og en ubetinget kjærlighet som bare er god. Festen handler jo ikke om den snurte og litt mugne som ble oversett, nei den handler jo om han som kom hjem. Jeg vil også være den som kommer hjem.

Det er godt å bygge av kjærlighet

Det er mange måter å bygge kjærlighet på
Det er mange måter å bygge kjærlighet på

Dagens bibelord kan du lese her. Ef. 4:11-16

I dag leser vi om hvordan vi skal bygge hverandre opp med verdens viktigste byggeklosser. Nemlig kjærlighetsklossene som gjør oss til søsken. Brødre og søstre i Kristus. Det høres hakket mer formelt ut, men det er mange måter å si det på.

Det er ingen snarveier til komplett ferdig byggverk. Det er vel heller sånn at veien er målet så lenge vi lever her på jorden. Uansett om det er lettvint eller strevsomt så gjelder det å finne sin plass. Vi skal ikke vimse rundt uten fast holdepunkt, nei vi skal ha vår plass og vi skal ha respekt for at vi har ulike oppgaver. Ingen av oss klarer alle oppgavene eller mestrer hele bildet. Derfor er det viktig at vi er dedikerte til den oppgaven vi har og klarer å bøye oss for andres oppgaver.

Vi skal heller ikke være umyndige småbarn som ikke er i stand til å være trofaste mot det vi har forpliktet oss på. Nei, vi skal være tro mot sannheten og hele tiden vokse og bygge oppover mot han som sitter på toppen og er hodet.

Vi er nok vant til å høre om dagens nådegaver i bibelen, men jeg tror kanskje de er litt mer fremmede for oss i det virkelige liv. Og det var han som gav noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere. v. 11. Rekk opp hånda du som synes det er naturlig å fortelle hvilken gave du har fått. Nå satt østfoldingene stille tenker jeg. Jeg leser gjerne om gavene i bibelen gjennom hele livet egentlig, men det er veldig langt derfra til å faktisk leve med en gave og gi den autoriteten den fortjener. Har vi fått en gave gjør vi jo egentlig ikke jobben vår hvis ikke vi strever etter å utvikle oss og være levende steiner i prosjektet bygge Guds rike på jord.

Dette ble både dypt og tankefullt. Det jeg prøver å si er vel at det blir vanskelig å være kristen på egenhånd. Det er et fellesprosjekt. Det blir litt stusselig å bygge kjærlighet alene. Så det å være kristen er jo på mange måter en lang øvelse i å gi og ta. Kjærlighet bygges ikke bare i harmoni, alle som har levd litt vet det. Vi må ofre og vi må ta. Vi må være sammen med andre folk. Noen tenker at det er en selvfølge. Noen kjenner masse sårhet når den konfrontasjonen kommer. Det er ingen selvfølge å ha et kristent fellesskap man kan blomstre i. Likevel synes jeg det er noe vi skal streve etter å ha. Ønsker deg en god byggedag.

Vi kan få være i Guds kjærlighet

Joh.15:9-17

Dagens bibelvers leser du her. Joh.15:9-17

I dag handler det om kjærlighet. Kanskje ikke slik vi klarer å tenke kjærlighet. Eller har vi skjønt det? Jeg må ærlig innrømme at jeg tviler på mennesket innimellom. Gud har skapt oss, men vi kommer jammen meg med mange begrensninger. Å leve i harmoni med godhet, raushet, omsorg og kjærlighet ser ut til å være en komplisert oppgave for mange.  Mennesker kan være grusomme med hverandre. Jeg lurer virkelig på om vi har skjønt det, vet vi egentlig hva kjærlighet er. Den kjærligheten vi har fått i gave av Gud. Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. v.9

Jeg vil veldig gjerne være i kjærligheten til Jesus enn noe annet sted egentlig. Det er bare litt vanskelig for meg. Jeg lever i en altfor flat verden. Hvor er kontrastene? Jo, de kan jeg se på TV når det er nyheter. Verden er full av kontraster og det er ingen som er mer grusom med hverandre enn mennesker. Dyr er ikke så ille en gang for de handler med instinkt, men mennesker handler med følelser. Selv om jeg blir eksponert for kontraster og grusomheter er det fryktelig vanskelig å forstå, leve i det, leve med det og være i det. Verden min er som sagt litt for flat, litt for grå, litt for lik. Dag etter dag.

Mannen min og jeg er noen seriejunkier. Vi slenger beina høyt og ser på en serie så snart det passer seg. Nå om dagen går det i Underground på Viaplay. Den handler om slaveriet i Amerika. Det er snart 300 år siden og vi liker å tro at vi er så mye bedre nå. Grusomhetene stod i kø for de menneskene som kjempet for frihet.

I dag er det også mennesker som lærer å være redd før de lærer noe som helst annet. Dette har jeg sagt for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. v.11 Tenk å kunne oppleve ekte kjærlighet når livet ellers er fylt av grusomheter vi ikke klarer å identifisere oss med i det hele tatt. Det kjennes urettferdig. Jeg har vokst opp med så mye godhet, raushet og kjærlighet at jeg mer enn gjerne tar det til meg. For Gud har utvalgt meg. Jeg har ikke hverken evnen, muligheten eller fatteevnen til å skape den kjærligheten selv. Han har utvalgt meg og jeg får lov til å ta del i denne verdensvide kjærligheten som trenger seg gjennom det utroligste. Jeg klarer å tro på det og jeg klarer å stole på det, men klarer jeg å fatte dybden og vidden av det? Neppe, for livet mitt har aldri hatt de store kontrastene. Til gjengjeld har jeg tilliten, for de gangene jeg har blitt sveket er i bunn og grunn ganske milde i den store sammenhengen.

I dag leser jeg versene med en takknemlighet og litt maktesløshet. Denne kjærligheten unner jeg absolutt alle andre i verden også. Jeg sitter igjen med et spørsmål. Hva kan jeg bidra med?