Sorg som egentlig var unødvendig

Sorg er som tunge steiner
Sorg er som tunge steiner

Dagens bibelord kan du lese her. 1.Mos. 37:23-35

Sorg veltet over faren til Josef som en kappe av stein. Aldri mer skulle han bli glad igjen. Han hadde ikke noe mer å leve for. Livet var i grus og livet var ødelagt. Akkurat så tungt og slitsomt blir livet her og nå når det velter over oss en livs-forvandlende nyhet. Livet kutter båndet til både fortid og framtid for her og nå er det uholdbart.

Det er vanskelig å finne noe fint å si om de brødrene til Josef for det skal god rygg til for å bære den samvittigheten de dro på seg. I går skrev jeg om samvittigheten min som jeg helst bare vil ha i fred. Jeg vil tro disse brødrene også kjente litt på den. Tenk for en grusom ting å gjøre, selge sin egen bror og late som han er død etterpå. Vi leser ikke hele historien om Josef i dag, men vi leser denne episoden og om reaksjonen til far. Det er vanskelig å se noe i den teksten som kan gi oss forståelse for slike handlinger.

Barn og ungdom som bobler over av frustrasjon og eksploderer for helt feil ting blir ofte misforstått. Det er mange voksne som tråkker i feil grøft også, og vi er ofte lynraske til å dømme og trekke konklusjoner utfra det lille bildet vi har. Resultatet da er flere misforståelser som drar det hele ut av proporsjoner og gir feil konsekvenser. Alle er frustrerte og ingen har lært noe. Gjennom mange års arbeid med folk har jeg lært å tenke litt lenger og litt dypere. Det hjelper ikke å bli sint på et barn som er sint, men det hjelper å forstå og sette ord på hva som egentlig skjedde nå.

Likevel så kjenner jeg rausheten min settes kraftig på prøve når vi leser teksten i dag. Hvordan klarte de brødrene å holde tett om det de hadde gjort når de så hvordan deres egen far ble fullstendig ødelagt. Sorg kan være så uendelig tungt å bære. Det kan ta helt over og ingen piller eller vitaminer i verden kan hjelpe på tungsinnet som regjerer.

Brødrene til Josef påførte faren sin en sorg som på mange måter var helt unødvendig. I tillegg måtte hele den søskenflokken gå med en samvittighet som skulle gnage litt mer enn nødvendig. En kan lure på hva poenget med det var. Vi er vel kanskje ikke noe bedre i dag hvis vi tenker oss om. Vi drar på oss noen dumme ting også sliter vi med det inni oss i stedet for å rydde rent og si det som det er. Det svir ofte hard og ubehagelig mye med en gang, men det kan repareres. Et sår som bare blir dypere og dypere kan ikke leges.

Vi blir hele mennesker av å lege sårene, men hvor det svir mest er det ingen andre som kan si, det vet vi selv inni vårt eget hjerte.

Unnskyldninger uten å egentlig få unnskydninger

Paulus sine unnskyldninger
Paulus sine unnskyldninger

Dagens bibelord kan du lese her. 2. Kor 7:8-12

Lite er så irriterende som en lang rekke unnskyldninger som egentlig ikke er ordentlig unnskyld. Bare masse ord som en annen trenger å få sagt for å lette på samvittigheten. Hvor grinete blir du da på en skala fra en til ti. Jeg blir nok en god åtter. Også trenger jeg litt tid for å riste av meg muggenheten igjen.

Paulus har en merkelig dialog, eller skal jeg si monolog til disse som bor i Korint i dag. Han prøver liksom ikke pakke inn heller at han har vært kjip. Selv om jeg gjorde dere sorgfulle med brevet mitt, angrer jeg ikke. Om jeg angret før, fordi jeg vet at brevet gjorde dere sorgfulle for en tid, så er jeg nå bare glad. v.8-9. Han synes faktisk det var helt greit at menigheten i Korint måtte håndtere noen ubehageligheter og ha noen litt dårlige dager. Det er liksom ikke bare sånn at det pirker litt borti, nei de har vært sorgfulle.

Sorg er slitsomt og tungt. Sorg er alt annet enn lettsindig og hyggelig. Sorg orker man ikke i det uendelige. En får behov for å bryte mønsteret når sorgen regjerer. Det er rett og slett for slitsomt.

Jeg vet ikke hva menigheten i Korint hadde gjort feil, det leser vi ikke om i dag og ikke skal jeg lage bibeltime av dette heller. Jeg kan bare ane at det har noe med livet litt utenom Gud. De fant den breie veien for å si det sånn. Veien som kanskje ikke hadde de store konfrontasjonene, veien som var lettvint å bare skli med på. Ikke den smale stien som kanskje var litt mer usikker å gå på.

Det er ikke like enkelt å  lengte brennende etter mer fellesskap med Gud når livet sklir så greit. Overfloden bobler over og vi kjenner på lite behov utover å kanskje være enda litt mer perfekt og snike inn enda litt flere minutter i døgnet.

Paulus er brutalt ærlig, men med ærligheten hans er det også lettere å godta innholdet for han er rettferdig. Han skiller også elegant mellom ulik sorg. Sorg som er av denne verden, fører til død. v.10. Dette poenget tror jeg nok ikke jeg har hørt før, men jeg liker det og synes det er interessant. Jeg vet veldig godt hva sorg er. Og ja, jeg kan gjerne tåle mer av riktig type sorg, men å skille hva som hører til hva. Det er en ny øvelse for meg ihvertfall. Uansett tar jeg gjerne utfordringen for jeg har lyst til å stå ivrig sammen med Paulus. Har en følelse av at det lukter vinnerlaget av det teamet.